Arv og miljø ved oligofreni

Abstract

Oligofreni inndeles i imbecilitet (IQ < 50) og debilitet (IQ 50-70). Prevalensen av imbecilitet synes uforandret 0.3-0.4% og arsaksfaktorer (saerlig prenatale) er kjent hos flertallet. Et kvantitativt scoringssystem for non-optimale forhold i svangerskap og fødsel vil sannsynligvis avsløre flere non-optimale forhold ved imbecilitet «uten kjent årsak» (Saugstad, 1973a). Prevalensen av debilitet synes betraktelig redusert siste 30 år (fra > 2% til 0.4%). Dette gjenspeiler hevning av gj.sn. IO i befolkningen med ca. 15 IQ poeng og samtidig forskyvningav normalfordelingskurven mot høyre. Et resultat av bedret miljø (oppvekst, skole, ut- dannelse) og en bekreftelse på teorien om intelligens som polygent arvelig betinget. Den samtidige halvering av organisk betinget debilitet (fra ca. 0.5% til < 0.2%) betraktes som en virkning av bedret medisinsk standard. Uvisst om en IQ over 70 idag er tilstrekkelig til at individet ikke fungerer «psykisk utviklingshemmet», d.v.s. ikke klarer å tilpasse seg samfun-nets krav.

Den betydelige overvekt av gutter blant oligofrene, men også ved IQ over 130 diskuteres, likeledes guttenes szrlige dyktighet på non-verbale tester. Er dette biologisk betinget, eller kan guttenes overlegenhet på visuo-spatial tester for eksempel forklares som en miljøtilpasning.

Etter 3 års psykologistudier, medisinsk embedseksamen, spesialitet i klinisk nevrofysiologi med klinisk nevrologisk og psykiatrisk tjeneste arbeidet forfatteren 196S78 som spesiallege ved Oslo Åndsvakeomsorg. Gjennem studier av barn med Føllingssykdom (dr.avh. 1975) og barn med hjerneskader av forskjellige typer ble hun spesielt interessert i samspillet mellem arv og miljøfaktorer ved forskjellige grader av mental subnormalitet.