Abstract
Taoismen og Buddhismen har i sine grunnfilosofiske holdinger alltid hatt en srefrykt for naturen og åndene. Allikevel har det til alle tider hersket en dualisme i det kinesiske folk når det gjelder å utnytte land- og vannressurser og samtidig praktisere landskapspleie og miljøvern. De filosofiske målene og aktuell praksis har ikke alltid væirt i harmoni. Landskapspleie har dype røtter i den kinesiske kultur. De kinesiske hager, husanlegg og gravsteder er berømte. Men like lange er tradisjonene med å utnytte naturens ressurser. I mer enn to tusen år har kineserne arbeidet flittig med å forbedre ressursgrunnlaget for en stadig økende befolkning.