The ethnic classification in the late 19th‐century censuses

The topic of this paper is the ethnic classification used in the last three censuses of the 19th century, i.e. the censuses taken in 1875, 1891 and 1900. The aim is to study the content of this classification diachronically, based on new and supplementary evidence from the parish of Astafjord in the southern part of Troms county, northern Norway. This evidence primarily comes from the parish registers from one decade which, unusually, contain rather elaborate characterizations of ethnic affiliation. This feature of the parish registers gives a unique opportunity to check the corresponding characterizations in the censuses.

Sammendrag

Artikkelen tar opp til drøfting innholdet av de etniske kategoriene som forekommer i de tre siste folketellingene fra forrige århundre (‐ 1875, 1891 og 1900 ‐), på grunnlag av materiale fra det tidligere Astafjord eller Ibestad prestegjeld i såndre del av Troms fylke. ‐ Folketellingen av 1875 innførte som kjent et omfattende system for å angi etnisk tilhørighet. På grunnlag av en bokstav‐kode for forel‐drenes etniske tilhørighet ble hvert individs tilhørighet angitt ved hjelp av i alt 16 doble forkortelser. (Eks.: “11” for både far og mor samiske ("lappiske"), “nl” for norsk far og samisk ("lappisk") mor, osv.) I følge instruksene skulle det imidlertid tillempes et forenklet system for både 1891‐ og 1900‐tellingen, basert på hovedkategoriene norsk, samisk, kvensk og "blandet”. I tillegg ble det ved disse tellingene også registrert språkbruk.

I tilslutning til tidligere forskningsdebatt (bl.a. Bjørklund 1978, Steinlien 1984, Torp 1986, Mathiesen 1990a og 1990b.) drøfter artikkelforfatterne: 1) I hvilken utstrekning kategoriene i folketellingene kan sies å reflektere kategorisering som folk i lokalsamfunnet la til grunn i sin daglige samhandling; og 2) Om det kan belyses naermere hvilke samfunnsmessige realiteter som ligger bak forekomsten av kategorien “Blandet” i folketellingene, ‐ eventuelt hvilke faktorer som ligger bak oppkomsten og vedlikeholdet av denne kategorien i folketellings‐sammenheng?

Drøftingen av innholdet i folketellin‐genes kategorier kan i prinsippet skje på to måter: 1) Ved intern sammenlikning mellom de enkelte folketellingenes opplys‐ninger, og 2) ved kontroll mot et uavhengig materiale. Artikkelforfatteme tillemper begge fremgangsmåter, men legger hoved‐vekten på en individ‐basert kontroll av folketellingenes registrering av etniske tilhørighet mot tilsvarende, men uav‐hengige opplysninger som er basert på dåpsregistreringene i kirkeboka for tiåret 1870–80. Gjennom dette tidsrommet an‐førte presten nøyaktige opplysninger om foreldrenes etniske tilhørighet for i alt 143 bam, tilhørende 90 foreldre‐par. Siden de samme foreldrene fikk barn i prestegjeldet også utenom dette decenniet, men uten like god registrering av etnisk tilhørighet, kan en generalisere de etniske markeringene til å gjelde et utvalg på i alt 542 barn født mellom 1851 og 1899. De personer av dette utvalget som lever og er til stede ved hvert enkelt tellings‐tidspunkt, kan så kontrol‐leres m.h.t. hvilken etnisk markering de har fått i folketellingene.

Konklusjonen går for det første ut på at prinsippene for den etniske klassifikasjonen som uttrykkes i folketellingene later til å holde seg godt over tid. I folketellingene finner vi således “igjen” en relativt høy andel av de gjenlevende og gjenværende med en etnisk markering som sarnsvarer med utgangspunktet basert på kirkeboks‐registreringene (tabell 4, 5 og 8). Kontrollen mot folketellingen av 1900 viser likevel trekk som kan tolkes som tegn til en begynnende oppløsning av den tradis‐jonelle etniske oppdelingen på dette tidspunkt.

Når det gjelder opphavet til kategorien “blandet”, peker den systematiske sammen‐likningen med de kirkeboks‐baserte opp‐Iysningene i retning av at rekrutteringen til denne kategorien skjedde i like stor grad (50 ‐ 50) fra to kilder: 1) Barn av foreldre med rent samiske markeringer, og 2) barn av foreldre som hadde innbyrdes forskjellige etniske karakteristikker. Men trekker en inn språkbruks‐opplysningene fra 1891 til kontroll, blir det umiddelbart klart at den samiske kultur‐konteksten også var dominerende for barna av disse foreldrene med ulikt etnisk opphav: Av barna til slike foreldre med “blandet” eller “kombinert” etnisk karakteristikk, var 70–85 % samisk‐talende.

I Astafjord prestegjeld fremstår dermed ekteskap/parforhold over de etniske skil‐lelinjene som den klart fremste faktoren som lå til grunn for at folk skulle plasseres i folketellings‐kategorien “blandet” gjennom siste halvdel av forrige århundre. Men frekvensen av disse ekteskapene/ par‐forholdene de etniske gruppene i mellom, kan ikke ha vasrt særlig høy, siden andelen “blandet” holder seg på 6,7 ‐ 7,9 % av den totale befolkningen. Det har ikke vært mulig å påvise utslag av noen større immi‐grasjon som kan ha påvirket antallet i “blandet"‐kategorien. Ei heller synes det å ha funnet sted noen mer omfattende rekodi‐fiserings‐prosess, slik det bl.a. har vasrt foreslått (Thuen 1985), men det synes å ha forekommet et jevnt, stadig press i retning av assimilering med den norske befolkning, som har ført til en stadig “tapning” fra kategorien med rent samisk markering til “blandef'‐kategorien, med en årlig rate på om lag 0,7 ‐ 0,8 %.

På spørsmålet om hva som egentlig registreres ved folketellingenes etniske markeringer, blir konklusjonen for det store flertallet av befolkningen, ‐ som ved tellingstidspunktene fortsatt er tilknyttet sine opphavs‐hushold, eller lever i samme sosiale og/eller geografiske miljø, ‐ at det dreier seg om etnisk tilhørighet i genealo‐gisk forstand. Dvs. folketellingene gir en ‐mer eller mindre spesifisert ‐ kode for hvordan den etniske tilknytningen slekt‐skapsmessig er definert bakover. I under‐søkelsen er dette særlig blitt belyst. gjennom: a) kontrollen mot markeringene i kirkeboka, b) kontrollen mot individuelt oppstilte genealogier, og c) kontroll mot språk‐oppgavene fra 1891‐tellingen. Ved siden den rollen som ekteskap/par‐forhold over de etniske grensene spilte for oppkom‐sten av “blandet"‐kategorien i folketellings‐sammenheng, viste det seg dernest at parforhold som ut fra kirkeboks‐opplysnin‐gene tilsynelatende var etnisk enhetlige, faktisk kunne vise seg å inneholde ulike etniske elementer, når vi undersøkte genealogiene 3–4 ledd bakover. Dette forklarer hvordan kombinerte etniske mar‐keringer eller “blandet"‐kategorien kan dukke opp flere tellinger seinere. ‐1 forhold til den generelle Skepsis som folketellin‐gene ofte har vaert møtt med, når det gjelder utsagnskraften til de etniske mar‐keringene, må vi derfor konkludere med at tellingene “viser seg bedre enn sitt rykte”, ‐vel og merke når det gjelder koder for genealogisk etnisk tilhørighet.

Samsvaret med de genealogiske opp‐lysningene peker for øvrig i retning av at det i lokalmiljøet må ha foreligget en utstrakt kunnskap om avstamnings‐ og slektskaps‐forhold, som tellerne må ha skaffet seg tilgang til. Bevisstheten om avstamning etc. var altså til stede, og kunne hentes frem og aktiviseres, bl.a. ved sser‐skilte spørsmål om genealogiske forhold, som telleme i følge enkelte instrukser skulle stille. I disse tilfellene, hvor kontak‐ten med opphavs‐husholdet og “‐miljøet” var intakt, kan denne genealogisk definerte etniske tilhørigheten langt på vei også ha fungert som sosialt kategoriserings‐grunn‐lag. Thuens synspunkter om det lokale miljøets sanksjons‐muligheter når det gjaldt å godta, eller ikke godta individuelle utspill om egen etnisk identitet, synes langt på vei å finne bekreftelse. Men rimeligvis har man i den daglige samhandlingen konsentrert seg om hoved‐skillelinjene; for eksempel er det lite trolig at folk til daglig lot seg influere av at en bekjent hadde én kvensk oldemor, dersom de øvrige oldeforeldrene var samiske. På spørsmål fra tellerne kunne det imidlertid komme frem. ‐ Testen på disse forholdene i vår undersøkelse, er fremfor ait jevnføringen med språk‐kate‐goriene i 1891.

Når det på den andre siden gjelder personer som på individuelt grunnlag hadde flyttet ut fra sine opphavs‐miljø og ‐familier, synes det imidlertid å stille seg noe annerledes. Den sosiale kontrollen som disse individene ble utsatt for, kunne tvert om virke i en annen retning, slik at det sammen med andre faktorer virket til å “tone ned” den genealogisk gitte etniske tilhørigheten. Dette gjelder fremfor alt den etniske tilhørigheten som fosterfamilie, hushold som vedkommende tjente i, eller eventuelt ektefellen representerte. ‐ Inn‐fallsporten til “fomorskning” i betydningen assimilering, fremstår derfor i stor grad som en “individuell vei”. I langt mindre grad går hele familier en bloc over til å fremstå som “norske”. Og i de få tilfellene det skjer, synes en å kunne reise spørsmål om det har noen med såkalt “sosial geografi” å gjøre.

Hva så med de etniske karakteristikkene i kirkeboka, ‐ hva reflekterer de ? ‐ Disse karakteristikkene synes faktisk i større grad å reflektere etnisitet som sosial kategori eller samhandlingsgrunnlag. En vurdering av opphavssituasjonen i de to tilfellene tilsier også dette: Ved folketellingen av 1875 ‐ og i vårt område også 1891 i en viss utstrekning ‐ var det en definert oppgave å kartlegge den etniske tilhørighet (eller “Herkomst") til hver enkelts foreldre. Under innhentingen av disse opplysningene kan det ha forekommet helt relevant også å komme inn på besteforeldrene. Ved prestens dåps‐innførsler stilte det seg annerledes; her var det det kirkelige serendet og paret/foreldrene som oppsøkte presten for å få det utrettet, som stod i fokus. I situasjonen hvor en skulle ha et bam døpt, kan det ikke på samme måten ha fortonet seg relevant å forhøre foreldrene om de i sin tur hadde noen beste‐ eller oldeforeldre som fait utenfor det mønstret de selv fremsto som del av. Det er derfor grunn til å tro at vi gjennom prestens mar‐ keringer i større grad får registren den etniske tilhørigheten som gjaldt som sosial samhandlings‐kategori; det som folk regnet med og forholdt seg til daglig, innenfor lokalsamfunnets rammer. Det er rimelig å anta at presten kjente til denne kategori‐seringen, og eventuelt i tillegg hjalp seg med andre karakteristika som kom til syne i selve situasjonen før og ved dåpen: Både språk og klesdrakt, men også sammenset‐ningen av fadderne, som bar bud om det sosiale nettverket rundt foreldre‐parene.