Mulige nevrofysiologiske virknings-mekanismer for psyko-farmaka

Abstract

Det er en slaRende og sorgelig kontrast mellom den store mengde viktige kliniske observasjoner om psykofarmakas virkninger og de magre nevrofysiologiske data pa dette felt. Selvom det foreligger en serie med arbeider av deskriptiv natur over forskjellige psyko-farmakologiske endringer av sentral-nervøse funksjoner, har vi ikke avansert synderlig når det gjelder pa forstå mekanismene for disse endringer. I sæerlig grad gjelder dette hvorvidt de observerte endringer står i kausal relasjon til den kliniske effekt. Våre vanskeligheter pa dette området skyldes selvsagt at vi ikke kjenner mer enn bruddstykker av de nevrofysiologiske mekanismer som ligger til grunn for psykotiske og nevrotiske tilstander. I et forsøk pa å ekstrahere fra den viten vi idag har, de data som er nødvendige for å stille opp en enhetlig teori for psykofarmakas virkningsmekanismer, kan det være nyttig å samle de sentralnervøse effekter i tre hovedgrupper. Symptomene kan sees som affeksjon av spinale mekanismer, eller interferens med hjernens evne til rytmisk aktivitet (EEG) eller endelig en effekt pa det såkalte limbiske system som har hippocampus, amygdala og septum som viktige elementer.